Nesten river ingen mann av hesten….
-4 mål over 2 kamper, 2 tap, sluppet inn 60 mål og satt 56 selv. Det er fasiten etter denne 2. kvalifiseringsrunden mot Besancon. Føler vi at vi kunne gjort mer? Ja, kanskje litt. Jeg kunne nok ha forberedt jentene på et par ting ekstra. Hver enkelt spiller kunne sikkert gjort noe annerledes. De taktiske valgene fra både benken og banen kunne sikkert ha vært bedre.
Det er mange slike vurderinger som ruller i hodene våre nå, spesielt mitt eget. Det var fryktelig tungt å stå på sidelinjen midtveis i 2. omgang, uten helt å finne den gode løsningen på hvordan snu en dårlig trend. Jeg føler jo litt at vi ender opp med å kaste bort dette selv, fordi jeg har så enorm tro på jentene våre.
Men til syvende og sist, så er det beste laget videre til neste kvalifiseringsrunde.
Jeg skal ikke bruke så mye tid på kampen, den får vi gjort veldig lite med.
Men jeg vil bruke noen ord på å beskrive en fantastisk opplevelse i Kongstenhallen i dag. 700 tilskuere som lager mye lyd og heier frem jentene i 60 minutter.
Full rulle med musikk og deilig speakertjeneste, noe som førte til at franskmennene leverte klage til delegaten. DEILIG!
Det var blide fjes, god stemning og jeg kjente at det sprudlet i kroppen før kampstart! Jeg håper virkelig at dere som var til stede hadde en like god opplevelse som meg! Jeg håper at dere så den innsatsen som jentene la ned, og jeg håper dere vil komme tilbake igjen!
Det er en helt fantastisk jobb som legges ned av de frivillige, styret, rekrutt og hjelpemannskap fra kommunen! Takk for at dere jobber beintøft med å skape de gode rammene for oss!
Det gleder meg også ekstremt mye å se mange unge håndballspillere fra byen. De som har vært deltakere på håndballcamp, og de man ser i på trening i ulike haller! Det er noe som bygger kultur og interesse for idretten vår, og som vasker ut grensene mellom ulike klubber og foreninger!
Tusen takk for støtten! Jeg håper virkelig vi ses i hallen på onsdag!
Nå skal jeg bruke kvelden på å være etterpåklok.
Så får vi håper jeg ikke går i fellen til Gunnar Gjengset:
Å gå i seg selv
er en skummel affære,
kanskje er det ingen hjemme
Eirik